På tærsklen til noget nyt

Skriv et svar

Norsk analyse af Stenens hjerne

Den norske museums- og udstillinsgteoretiker Hege Børrud Huseby forklarer i et bliogindlæg om “Stenens hjerte”, at udstillingens indledning er et eksempel på skabelsen af en “dørtærskel” (threshold) for opleveren.

Begrebet “dørtærskel” stammer fra den engelske kunstteoretiker Leslie Benford, der peger på betydningen af at skabe en tryghed hos gæsten, som lokker. Især når udstillingen er ny i sin form.

Fordi utstillingen er kuratert av en som ikke vanligvis lager arkitekturutstillinger, så er også denne noe helt annet enn det man forventer av utstillinger som handler om arkitektur og arkitektfirmaer. Nørretrander er nok en som Bedford ville ha kalt ”theatrically-inclined”.

”Theatrically-inclined designers create a threshold experience for visitors that makes them feel welcome and secure in their knowledge of what followes. this is the liminal space, an anthropologis’s term for transitional rites or times It is the space, real or metaphorical, between the ordinary and the extraordinary, the known and the unknown – that is, the imagined world of an exhibition”  Leslie Bedford i Art as Experience (2014, side 123).

I stedet for avanserte arkitekttegninger, teknisk fagspråk og tekster med bitte liten skrift, så er det poetisk språk, korte tekster, eksperimentelle kulisser og så store bokstaver at man kan se hva som står på lang avstand. 

Det er især “sanseposerne” med bygningsdele i starten af udstillingen, der bruges som eksempel.

Utstillingen begynner med en svart tunnel med enkel, stemningsskapende tekst på veggen. Deretter kommer man inn i et mørkt rom der det henger fire-fem sekker fra taket. Tekst på veggen forteller at sekkene inneholder elementer fra de tre bygningene utstillingen handler om, og oppfordrer til å kjenne på materialene. Sekkene har hull så man også kan stikke hendene inn i sekkene, men man kan ikke se det som er inni.
 
 
Det er tre grunner til at denne innledningen fungerer veldig godt. Det ene er at det er en avgrenset del i utstillingen hvor man ikke ser resten av utstillingen. Man blir derfor ikke distrahert til å gå videre til noe annet med en gang. For det andre så presenterer innledningen hva utstillingen overordnet handler om – de tre bygningene. Og for det tredje så gir den taktile aktiviteten besøkeren tid til forberede seg på å se en utstilling  om tre bygninger. Ved å kjenne på elementene og prøve å gjette hva det var blir man nysgjerrig på hvordan bygningene ser ut. Man begynner å forestille seg hva som venter i resten av utstillingen. Introen etablerer på den måten en motivasjon for å utforske utstillingen.

 

Husebys analyse er tankevækkende og rummer også påpegninger af mangler og uindløste muligheder i udstillingens fortælling, bl.a. manglende opfølgning på sanse-anslaget og manglende forankring af udstillingens genstand, Lundgaard & Tranberg.

Udstillingen kan ses til og med søndag.

Leave a Reply